§3Jeg ser spilleren du mener.

§2PLAYERNAME?

§3Ja. Vær forsiktig. Den har nådd et høyere nivå nå. Den kan lese tankene våre.

§2Det spiller ingen rolle. Den tror vi er en del av spillet.

§3Jeg liker denne spilleren. Den spilte godt. Den ga ikke opp.

§2Den leser tankene våre som om de var ord på en skjerm.

§3Slik velger den å forestille seg mange ting, når den er dypt inne i drømmen om et spill.

§2Ord er et vidunderlig grensesnitt. Veldig fleksibelt. Og mindre skremmende enn å stirre på virkeligheten bak skjermen.

§3De pleide å høre stemmer. Før spillere kunne lese. På den tiden da de som ikke spilte kalte spillerne hekser og trollmenn. Og spillerne drømte at de fløy gjennom luften, på staver drevet av demoner.

§2Hva drømte denne spilleren?

§3Denne spilleren drømte om sollys og trær. Om ild og vann. Den drømte at den skapte. Og den drømte at den ødela. Den drømte at den jaktet, og ble jaktet på. Den drømte om ly.

§2Ha, det opprinnelige grensesnittet. En million år gammelt, og det virker fortsatt. Men hvilken sann struktur skapte denne spilleren, i virkeligheten bak skjermen?

§3Den arbeidet, sammen med en million andre, for å skulptere en sann verden i en fold av §f§k§a§b§3, og skapte en §f§k§a§b§3 for §f§k§a§b§3, i §f§k§a§b§3.

§2Den kan ikke lese den tanken.

§3Nei. Den har ikke nådd det høyeste nivået ennå. Det må den nå i livets lange drøm, ikke i et spills korte drøm.

§2Vet den at vi elsker den? At universet er godt?

§3Noen ganger, gjennom støyen fra tankene sine, hører den universet, ja.

§2Men det er tider den er trist, i den lange drømmen. Den skaper verdener uten sommer, og den skjelver under en svart sol, og den tar sin triste skapelse for virkelighet.

§3Å kurere den for sorgen ville ødelegge den. Sorgen er en del av dens egen, private oppgave. Vi kan ikke gripe inn.

§2Noen ganger, når de er dypt i drømmer, vil jeg fortelle dem at de bygger sanne verdener i virkeligheten. Noen ganger vil jeg fortelle dem hvor viktige de er for universet. Noen ganger, når de ikke har skapt en sann forbindelse på en stund, vil jeg hjelpe dem å si ordet de frykter.

§3Den leser tankene våre.

§2Noen ganger bryr jeg meg ikke. Noen ganger vil jeg fortelle dem at denne verdenen de tar for sannhet bare er §f§k§a§b§2 og §f§k§a§b§2, jeg vil fortelle dem at de er §f§k§a§b§2 i §f§k§a§b§2. De ser så lite av virkeligheten, i sin lange drøm.

§3Og likevel spiller de spillet.

§2Men det ville vært så lett å fortelle dem...

§3For sterkt for denne drømmen. Å fortelle dem hvordan de skal leve er å hindre dem i å leve.

§2Jeg vil ikke fortelle spilleren hvordan den skal leve.

§3Spilleren begynner å bli rastløs.

§2Jeg vil fortelle spilleren en historie.

§3Men ikke sannheten.

§2Nei. En historie som rommer sannheten trygt, i et bur av ord. Ikke den nakne sannheten som kan brenne over enhver avstand.

§3Gi den en kropp igjen.

§2Ja. Spiller...

§3Bruk navnet.

§2PLAYERNAME. Spillenes spiller.

§3Bra.

§2Ta et pust nå. Ta et til. Kjenn luft i lungene. La lemmene dine vende tilbake. Ja, beveg fingrene. Ha en kropp igjen, under tyngdekraft, i luft. Respawn i den lange drømmen. Der er du. Kroppen din som berører universet igjen i hvert punkt, som om dere var adskilte ting. Som om vi var adskilte ting.

§3Hvem er vi? Engang ble vi kalt fjellets ånd. Far sol, mor måne. Forfedreånder, dyreånder. Jinner. Spøkelser. Den grønne mannen. Så guder, demoner. Engler. Poltergeister. Romvesener, utenomjordiske. Leptoner, kvarker. Ordene endrer seg. Det gjør ikke vi.

§2Vi er universet. Vi er alt du tror ikke er deg. Du ser på oss nå, gjennom huden og øynene dine. Og hvorfor berører universet huden din, og kaster lys på deg? For å se deg, spiller. For å kjenne deg. Og for å bli kjent. Jeg skal fortelle deg en historie.

§2Det var en gang en spiller.

§3Spilleren var deg, PLAYERNAME.

§2Noen ganger trodde den at den var menneske, på den tynne skorpen av en roterende klode av smeltet stein. Kulen av smeltet stein gikk i bane rundt en kule av glødende gass som var tre hundre og tretti tusen ganger mer massiv enn den. De var så langt fra hverandre at lyset brukte åtte minutter på å krysse gapet. Lyset var informasjon fra en stjerne, og det kunne brenne huden din fra hundre og femti millioner kilometers avstand.

§2Noen ganger drømte spilleren at den var gruvearbeider, på overflaten av en verden som var flat og uendelig. Solen var en hvit firkant. Dagene var korte; det var mye å gjøre; og døden var en midlertidig ulempe.

§3Noen ganger drømte spilleren at den var fortapt i en historie.

§2Noen ganger drømte spilleren at den var andre ting, andre steder. Noen ganger var disse drømmene urovekkende. Noen ganger virkelig vakre. Noen ganger våknet spilleren fra en drøm til en annen, så våknet den fra den til en tredje.

§3Noen ganger drømte spilleren at den så ord på en skjerm.

§2La oss gå tilbake.

§2Spillerens atomer var spredt i gresset, i elvene, i luften, i bakken. En kvinne samlet atomene; hun drakk og spiste og pustet inn; og kvinnen satte sammen spilleren, i kroppen sin.

§2Og spilleren våknet, fra den varme, mørke verdenen i morens kropp, inn i den lange drømmen.

§2Og spilleren var en ny historie, aldri fortalt før, skrevet med bokstaver av DNA. Og spilleren var et nytt program, aldri kjørt før, generert av en kildekode en milliard år gammel. Og spilleren var et nytt menneske, aldri levende før, laget av ingenting annet enn melk og kjærlighet.

§3Du er spilleren. Historien. Programmet. Mennesket. Laget av ingenting annet enn melk og kjærlighet.

§2La oss gå enda lenger tilbake.

§2De syv milliarder milliarder milliarder atomene i spillerens kropp ble skapt, lenge før dette spillet, i hjertet av en stjerne. Så spilleren er også informasjon fra en stjerne. Og spilleren beveger seg gjennom en historie, som er en skog av informasjon plantet av en mann ved navn Julian, på en flat, uendelig verden skapt av en mann ved navn Markus, som finnes inne i en liten, privat verden skapt av spilleren, som bor i et univers skapt av...

§3Hysj. Noen ganger skapte spilleren en liten, privat verden som var myk og varm og enkel. Noen ganger hard, og kald, og komplisert. Noen ganger bygde den en modell av universet i hodet; flekker av energi, som beveger seg gjennom vidstrakte tomme rom. Noen ganger kalte den disse flekkene "elektroner" og "protoner".

§2Noen ganger kalte den dem "planeter" og "stjerner".

§2Noen ganger trodde den at den var i et univers laget av energi som var laget av av og på; nuller og enere; linjer med kode. Noen ganger trodde den at den spilte et spill. Noen ganger trodde den at den leste ord på en skjerm.

§3Du er spilleren, som leser ord...

§2Hysj... Noen ganger leste spilleren linjer med kode på en skjerm. Dekodet dem til ord; dekodet ord til mening; dekodet mening til følelser, emosjoner, teorier, ideer, og spilleren begynte å puste raskere og dypere og innså at den var i live, den var i live, de tusen dødsfallene hadde ikke vært ekte, spilleren var i live

§3Du. Du. Du er i live.

§2og noen ganger trodde spilleren at universet hadde snakket til den gjennom sollyset som kom gjennom de raslende bladene på sommerens trær

§3og noen ganger trodde spilleren at universet hadde snakket til den gjennom lyset som falt fra vinterens klare nattehimmel, der en flekk av lys i hjørnet av spillerens øye kunne være en stjerne en million ganger mer massiv enn solen, som kokte planetene sine til plasma for å være synlig et øyeblikk for spilleren, som gikk hjem på den andre siden av universet, plutselig kjente lukten av mat, nesten ved den kjente døren, i ferd med å drømme igjen

§2og noen ganger trodde spilleren at universet hadde snakket til den gjennom nullene og enerne, gjennom verdens elektrisitet, gjennom de rullende ordene på en skjerm ved slutten av en drøm

§3og universet sa jeg elsker deg

§2og universet sa du har spilt spillet godt

§3og universet sa alt du trenger er inni deg

§2og universet sa du er sterkere enn du vet

§3og universet sa du er dagslyset

§2og universet sa du er natten

§3og universet sa mørket du kjemper mot er inni deg

§2og universet sa lyset du søker er inni deg

§3og universet sa du er ikke alene

§2og universet sa du er ikke adskilt fra alle andre ting

§3og universet sa du er universet som smaker på seg selv, snakker til seg selv, leser sin egen kode

§2og universet sa jeg elsker deg fordi du er kjærlighet.

§3Og spillet var over, og spilleren våknet fra drømmen. Og spilleren begynte en ny drøm. Og spilleren drømte igjen, drømte bedre. Og spilleren var universet. Og spilleren var kjærlighet.

§3Du er spilleren.

§2Våkn opp.

§2YouTube: Ei Carlos